Macrobilder med mellomringer!

Jeg fikk mellomringer til kameraet i posten i dag, så da måtte jeg jo ta bilder!
Jeg vet de alltids kunne vært bedre, men dundrende hodepine kombinert med vondt i nakke og rygg som følge av rar sittestilling da jeg tok bildene, gjorde at jeg bare gjorde meg kjent med det, og ikke tenkte overdrevent mye på hvor fokuset skulle være. Det tar man en dag jeg ikke har dundrende hodepine.

Snø, regn og påskeegg.

Da er tid for å blogge igjen! Jeg vet ikke hva jeg skal blogge om, men det skal blogges!

For et par dager siden snødde det. Det snødde masse, og jeg og hunden var lykkelige, og vi koste oss masse i snøen. Vi måkte gården og, sammen med hun som bor over meg. Det var ikke direkte gøy, men hey! – vi hadde da i allefall snø! Vel, det var gøy så lenge det varte, og det var ikke lenge! To dager tok det, og så begynte det å regne. Himmelen åpnet seg, i et desperat forsøk på å eliminere alt hvitt, noe som enda ikke har latt seg gjøre, siden det kom så veldig mye snø da det kom. Resultatet er våt, ekkel, skitten snø, is, og drittvær. Og dritthumør, eller vel, humøret er egentlig ikke påvirket, men jeg liker å tro at jeg har dritthumør nå. Bare sånn for å demonstrere at jeg vil ha tilbake snøen. Ellers kan vi bare hoppe over drittværet og rett til påsken. I påsken skal det jo være snø! Snø, tur, hytte, appelsiner, kvikk lunsj, sol og lilla påskeegg. Jeg gleder meg til påske.

Bare for å skrive

 Jaa, da har jeg begynt å få klager på en lite oppdatert blogg, så da er det visst bare å hive seg rundt og gjøre folk fornøyde! Jul og nyttårer vel overstått,og med det gjenstår bare den årlige nyttårsforkjølelsen. Med stadig rennende nese, dunkende hodepine og følelsen av å vrenge ut alt av innvoller midt i et hosteanfall, som gjerne kommer på mer eller mindre offentlige steder, kan jeg nok trygt konstantere at vi er godt igang med den og. Hurra for 2008!

Ja, det var det jeg gadd å oppdatere i dag, da hjernen min er i vinterdvale.

So long and thanks for all the fish!

Dagens klagemur

Den første adventshelgen i år. Det er snart jul. Jeg tilbringer denne helgen hos mamma, siden ho skulle på julebord med bestevenninna hennes, som tilfeldigvis også er naboen hennes, og begge trengte noen til å passe hundene deres. Hei, jeg heter Camilla!

Vel, så samla jeg sammen min egne hund, og noen klær og slikt, også hoppa vi på toget nedover til Porsgrunn. Vel framme, tok jeg med Rani, labradoren til naboen, ned for å hente søplekassene på hjul, som må rulles ned hele bakken for å bli tømt. Da de var fine og klare på plassene sine, tok jeg Rani inn igjen, og gikk ned til de to andre bikkjene. Generelt sett gikk dagen som den skulle, alle hundene fikk tur og mat. Litt bittert er det at jeg først må gå tur med min og mammas hund, og så gå egen tur med Rani, fordi det er vrient å gå tur med tre ganske store hunder på en gang, og fordi det er enda mer vrient siden Rani er fjorten hakk treigere enn de to andre. Joda, så gikk vi og la oss, Joy, mammas hund, sov i senga med meg, Baghera, min hund, sov etellerannet annet sted, sikkert i senga til Joy, og Rani sov oppe hos seg selv.

Jeg våknet morgenen etter, altså i dag, til noe jeg skulle ønske var lykkelig fuglekvitter, fra fugler som danset i snøen. Men den gang ei. Regnet fossa ned i så store mengder at jeg var redd for å drukne bare ved å tenke på å bevege meg ut i vannet. Dyna virka med ett veldig varm og myk og god. Tingen med å ha hunder, er at de faktisk MÅ noen ganger om dagen, og da altså om morgenen, så jeg måtte rive meg vekk fra den varme og myke og gode dyna, og ta på meg klær, og bevege meg ut i full oversvømmelse fra himmelen. Så gikk jeg der da, og håpte på at hundene skulle gjøre seg fort ferdig med det de måtte, mens jeg hadde et flertall fantasier om hvordan jeg brutalt skulle slakte noen som våget å snakke til meg, morgengretten som jeg er, en tidlig, regnfull morgen. Endelig ble de forbaska bikkjene ferdig med det de skulle, og en gjennomvåt jegperson, var ikke så alt for elskverdig mot de uskyldige dyrene. Jeg fikk ihvertfall huset dyrene inn, før det slo meg som en rømt mentalpasient med balltre: jeg måtte jo ut med Rani også! Nå regnet det ikke bare vann lenger, nå regnet det en foss med adjektiver som ville få selv den mest hardbarka trønder til å virke som en kristen søndagsskoleunge. Så slepte jeg meg opp og hentet Rani, også ut igjen. Denne gangen gikk den samme turen betraktelig saktere, og det begynte å føles ut som jeg hadde rulla i en søledam. Jeg kom meg da gjennom det marerittet også, fikk stua dyret inn til seg selv, og gikk ned til de to andre, kledde av meg, og pakka meg inn i dyna igjen. Så sovna jeg, og sov av meg grettenheten. Da jeg atter en gang våknet, ble jeg hilset med en stk kosesyk Baghera, som er min hund. Så stod jeg opp, laget frokost, og kom på at kalenderen ventet på meg! Kinderegg-kalender! Jeg åpnet luke nr 1 etter ett minutt eller to med leting, og plukket ut et vidunderlig kinderegg! Dette var virkelig dagens høydepunkt, hvis jeg ser bort ifra leken som fulgte med, som verken gikk ann å bygge til noe, og som heller ikke hadde noen spesiell funksjon. Stygg var den og. Men dette har man fortrengt!

Resten av dagen skal jeg leve i min egne lille verden, uten regn og kjedelige leker i kinderegget!

Tidlig på’n!

Hoi!

Dette er meg som er våken før det er lyst ute! VÅKEN, ikke i halvkoma, som jeg pleier å være. Grunnen til denne utskeielsen av en annen verden, er for det første fordi jeg skulle levere bilen til pappa (som forøvrig ble beskutt av paintball i går) til pappa, men også fordi jeg skulle lage en frokost og matpakke som ville få selv den klokeste gourmètkokk til å sitre av vellyst. I all beskjedenhet må jeg si jeg utførte det oppdraget selv om jeg ikke tok inn noen gourmètkokk for å godkjenne.

Fortsatt i lykkerus som jeg er, etter den vidunderlige frokosten, har jeg fått hjerneteppe (ja, teppe til hjernen), så jeg bare legger ut et bilde og finner på noe annet! So long!

Because She Said So!

Jepp, her er jeg da, på nyere kommunikasjons brede landeveier, og blogger. Jeg blogger. Min helt egne blogg. Hvorfor? – Spør du kanskje. Vel, jeg skal gjøre deg den tjeneste å avsløre dette mysteriet ved nettopp denne anledning. MAIKEN TVANG MEG!

Der. Det var fint å få ut.

Stillheten er god å høre på. Ikkeno’ bråk, bare Bagheras jevne, gode, trygge snorking, og den evigvarende, protesterende summingen fra kjøleskapet som ikke står på rett plass, fordi det er for høyt, og skapene går for lavt ned på veggen. Pus ligger sammenrullet på dyna i sofaen, lader opp, venter på at jeg skal gå og legge meg, før den slipper løs all sin energi, kun for å holde meg våken halve natta, så den kan kose seg med å bite og klore på de allerede oppklorte hendene mine. Det er rart å se på den fredfulle katten, og tenke på at om bare noen timer, vil den ha utviklet seg fra en søt, sovende katt, til noe jeg tør påstå er så nærme en drapsmaskin som man kommer, tross størrelsen.

Dette var kveldens lille skribleri fra meg, tack och hej!