Jepp, her er jeg da, på nyere kommunikasjons brede landeveier, og blogger. Jeg blogger. Min helt egne blogg. Hvorfor? – Spør du kanskje. Vel, jeg skal gjøre deg den tjeneste å avsløre dette mysteriet ved nettopp denne anledning. MAIKEN TVANG MEG!
Der. Det var fint å få ut.
Stillheten er god å høre på. Ikkeno’ bråk, bare Bagheras jevne, gode, trygge snorking, og den evigvarende, protesterende summingen fra kjøleskapet som ikke står på rett plass, fordi det er for høyt, og skapene går for lavt ned på veggen. Pus ligger sammenrullet på dyna i sofaen, lader opp, venter på at jeg skal gå og legge meg, før den slipper løs all sin energi, kun for å holde meg våken halve natta, så den kan kose seg med å bite og klore på de allerede oppklorte hendene mine. Det er rart å se på den fredfulle katten, og tenke på at om bare noen timer, vil den ha utviklet seg fra en søt, sovende katt, til noe jeg tør påstå er så nærme en drapsmaskin som man kommer, tross størrelsen.
Dette var kveldens lille skribleri fra meg, tack och hej!
Stakkars. Blir du tvunget til å skrive blogg du, da? Jeg synes du bør sette den kjerringa litt på plass. Eller, når jeg tenker etter, så bør du egentlig takke henne. For bloggen din er jo veldig fin
Jeas, døh, den eneste grunnen til at bloggen min er vacker er fordi JEG gjorde den sånn.
Men takk allikevel.